Kan det virkelig være slik at Viggo Kristiansen er uskyldig?

Den 5. juli publiserte Dagbladet denne artikkelen som jeg har skrevet om drapene i Baneheia i 2000. Jeg skal ikke si om Viggo Kristiansen er skyldig eller ikke – men jeg mener det er grunnlag for å stille opp til flere kritiske spørsmål om hva som har foregått i denne saken for å få ham dømt.

Jeg var til stede i Baneheia under leteaksjonen etter de to småjentene Stine Sofie og Lena en maihelg i 2000. Inntrykkene av å være der når jentene ble funnet er uutslettelige. Senere fulgte jeg etterforskningen, pågripelsene av Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen og ikke minst rettssakene mot de to.

Detaljene som Andersen brettet ut om hva som skjedde med jentene gjør meg fortsatt kvalm og opprørt. Det er slikt man bare aldri glemmer noensinne. Ja, jeg innrømmer gjerne at jeg var skråsikker på at Viggo Kristiansen var en av gjerningsmennene, slik Andersen detaljert har forklart seg om i rettssakene. Det skyldtes ikke minst Kristiansens opptreden i retten der han småflirende og nærmest hånlig tilsynelatende ikke var i stand til å ta alvoret inn over seg. Dessuten var det jo funnet DNA etter to menn på åstedet, fikk vi vite i retten. Dette underbygget Andersens tilståelse.

Etter hvert som årene har gått har jeg tenkt mye gjennom hele saken. De siste fem årene har det stadig dukket opp nye opplysninger som gjør at jeg virkelig undrer og som er bakgrunn for reportasjen i Dagbladet. Kan det være at Kristiansen oppførte seg slik fordi han var livredd og usikker – og uskyldig? Dessuten hadde han en usedvanlig dårlig forsvarer.

I dag vet vi at det slett ikke finnes DNA etter to menn fra åstedet. Andersens DNA ble funnet to steder – men ingenting fra Kristiansen. Det påtalemyndigheten hevdet var DNA fra en annen mann var i virkeligheten en forurensning – med null bevisverdi. Situasjonen i dag er dessuten at tre eksperter på teledata sier det samme: Viggo Kristiansens mobiltelefon befant seg ikke på åstedet da drapene skjedde. Telefonen var hele tiden tilknyttet telemasten ved boligen hans da drapene skjedde. På åstedet var det ikke mulig å få dekning fra masten ved boligen hans. Telefonen var i bruk og det var Kristiansen som brukte den. Kan det være at moren hans snakker sant når hun hevder at sønnen var hjemme hos henne i perioden drapene skjedde?

Det eneste beviset nå mot Kristiansen er forklaringene fra daværende bestekamerat Andersen. Og det er her vi kommer til et ufravikelig prinsipp: Enten så er det bevis for at man har begått en forbrytelse – eller så er det ikke bevis. Finnes det overhodet noen tvil, skal tiltalte frifinnes. Slik må det være i en rettsstat. Og det finnes ikke rom for å velge hvilke saker der dette prinsippet skal gjelde. Dette gjelder like mye for Baneheiadrapene som for en innbruddstyv.

Drapene på småjentene i Baneheia utspilte en umenneskelig grusomhet – nøyaktig det samme skjedde i Trondheim på 1970-tallet da to unge studentkvinner ble drept. Studentdrapene var like brutale som drapene i Baneheia – eneste forskjellen er at dette var unge kvinner og ikke barn. Fritz Moen ble dømt for begge drapene. Så skjedde det utenkelige. Han var uskyldig og ble til slutt frikjent. Kan det utenkelige skje igjen? Et nytt mareritt for hele Norge. Viggo Kristiansen. Sjefsmonsteret. Kan det virkelig være slik at han er uskyldig?